Da Jernteppet brast

Alle mennesker opplever flere “hvor var du?”-øyeblikk i livet. Min mormor, Ragnhild Kaald, fortalte meg at hun og morfar var i havn på et skip i Bergen da nazistene angrep Norge i 1940. Hun fortalte meg også at hun satt på kafé i Paris da hun hørte at John F. Kennedy var skutt og drept 22. november 1963. For min generasjon er trolig de to store historiske øyeblikkene Berlinmurens fall 9. november 1989 og Al Qaidas angrep på World Trade Center 11. september 2001.
Kampen for demokratiske endringer og Berlinmurens fall kom etter Gorbatsjovs reformer i Sovetunionen og de fredelige “reflusjonene” i Polen og Ungarn. Berlinmurens fall og åpningen av grensene mot Vesten gjorde revolusjonene i Øst ugjenkallelige og etablert et fysisk historisk bilde på kommunismens fall. Uken etter kom fløyelsrevolusjonen med Vaclav Havel i spissen i Tsjekkoslovakia. I Romania eksisterte fortsatt Stalinismen, og i dette fryktens regime gav diktatoren Ceauşescu ordre om å skyte demonstrantene. I julen 1989 ble Ceauşescu og hans familie henrettet. Det hele ble filmet, og det ble også all den luksus familien levde i, som en kontrast til befolkningens dype fattigdom.
I 1989 ble Europa snudd på hodet, og alle de tidligere kommunist-landene i Europa opplevde frie valg i løpet av 1990. (Dette gjaldt jo ikke Kaukasus!)
Den dagen Berlinmuren falt var jeg i North Carolina i USA. Jeg var en 17 år gammel utvekslingsstudent, og jeg så tyskerne rive muren på TV i USA. Den gangen var det veldig langt unna. Men bare to år senere stod jeg i Praha, en by som var fri, men fortsatt var preget av tiden under kommunismen. Verden var begynt å åpne seg, og vi var frie. Men det tok bare 12 år, så fant Bin Ladens disipler veien fra Afrika til USA. Den 12. september 2001 måtte jeg begynne å bruke kode for å komme inn på jobben, og det var den første av mange små og flere store forandringer etter 11. september.

Kreftene samles: Stopp datalagringsdirektivet

Kampen for å hindre at norske myndigheter innfører EUs datalagrinsdirektiv i norsk lov har blitt ført av mange på ulike fronter lenge. I morgen stiftes kampanjen Stopp datalagringsdirektivet som egen organisasjon.
En norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF) vil pålegge tele- og nettselskaper å lagre trafikkdata om alle borgeres bruk av e-post, sms, telefon og internett i minimum seks måneder og maksimum to år. Informasjonen som skal lagres er blant annet navn, brukeridentiteter, lokalisering, dato og klokkeslett for av- og pålogging.
Jeg mener at nordmenns personvern og rettssikkerhet vil bli grovt krenket hvis datalagringsdirektivet innføres i norsk lov. Nytten av datalagringsdirektivet for å bekjempe alvorlig og grenseoverskridende kriminalitet veies ikke opp av det overgrep mot privatlivet som direktivet innebærer for borgerne.
I Dagens Næringsliv fredag 30. oktober skriver Kjetil Rognsvåg, personvernombud i Telenor, at hans selskap ikke ønsker å lagre mer informasjon om kundene enn de trenger for å betjene dem. Rognsvåg uttrykker skepsis, og peker på at flere lands datatilsyn frykter at direktivet strider imot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens bestemmelse om rett til privatliv.
Som det norske Datatilsynet sa i 2006:

Lagringen av opplysninger om epostkontakt, telefonkontakt og Internettbruk, utelukkende til bruk for politiet, bryter med tidligere rettsprinsipper. Det er nytt at informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe skal lagres over tid – i tilfelle de skulle komme under mistanke på et senere tidspunkt.

Jeg er glad for å kunne si at Venstre var først ute med sin motstand mot direktivet. Allerede i mars 2006 vedtok Venstres landsstyre en uttalelse mot direktivet, som måneden før hadde blitt vedtatt i EUs organer. Etter 3 og et halvt år, har fremdeles ikke regjeringen tatt et klart standpunkt i saken. Sp og SV er mot, mens Ap enda ikke har tatt standpunkt, og Ap vil heller ikke stille på morgendagens stiftelsesmøte.

Jenta som lekte med ilden

I går så jeg Jenta som lekte med ilden, filmen som er basert på bok nummer to i Stieg Larssons Milleniumtriologi. Å tilfredsstille kritikerne i Aftenposten og Dagbladet skal mye til, og etter min oppfatning er slike anmeldelser like subjektive som meningen til hvem som helst annen som har sett en del kino.
Det er Erlend Loe som har skrevet om Jenta som lekte med ilden i Aftenposten. Loe skriver at i denne filmen har Lisbeth Salander tatt over showet. Det er jeg enig med han i. Jeg mener også at det er et poeng at hun har en tydeligere rolle i filmen enn i boken, men Loe som anmelder tar ikke dette poenget. Bare det faktum at han har valgt tittelen “Psykopatfesten fortsetter” sier sitt. Jeg lurer på hvem han mener er psykopat? Erlend Loe beskriver Lisbeth Salander som “en uvanlig brutal, hevngjerrig og på andre måter emosjonelt utfordret kvinnelig hovedperson”. Det tror jeg mange vil være uenig med han i, og jeg tror også han bommer sterkt både på Stieg Larssons karakter, på regissørens intensjon med henne og mange blant publikums opplevelse av Salander.
Jeg mistenker Erlend Loe for å ha blitt offer for sin egen maskuline motstand mot kvinners brutalitet. Lisbeth Salander er ikke noe som ikke er beskrevet før om kvinner, men hun tar loven i egne hender og hun er ekstrem. Hun er en voksen Pippi Langstrømpe, en fiksjonsskikkelse kvinner kan la seg inspirere av, selv om vi hverken kan løfte hester eller på egen hånd vil gå i nærkamp med og blåse hodet av de mennene som misbruker, voldtar og selger kvinner. Er Lisbeth Salander hevngjerrig?
Erlend Loe har ikke skjønt det dypt samfunnskritiske, til dels radikalt feministiske poenget.
Filmen gjør et poeng av at Lisbeth Salander har et lesbisk forhold. Sexscenen i filmen, mellom henne og Miriam Wu, er mer utpreget i filmen enn i boken, og den glir inn som en kontrast til volden. Det er noe som bidrar til å gjøre Salanderkarakteren skarpere.
Dagbladets kvinnelige anmelder, Inger Merete Hobbelstad, synes Salander-karakteren er altfor temmet i forhold til boken. Hun skulle gjerne sett en mer frika kvinne, som hadde fått behold hanekammen. Filmens Lisbeth Salander blir pen, med fin, ufarlig sveis, i Noomi Rapace’ skikkelse. Likevel er hun svartkledd og innbitt, men også kjærlig og rettferdig, og jeg kan ikke se at det skulle være et stort poeng at hun ikke har hanekam. Etter min oppfatning har regissøren vært tro mot tema, og tro mot Lisbeth Salanders kjente karakter. Det forundrer meg at Dagbladets anmelder pirker i til dels uvesentlige detaljer fremfor å grave frem det underliggende tema i filmen.
Kanskje det er fordi hun blir så totalt opphengt i at dette er actionfylt krimfilm, som på mange måter er ganske tradisjonell i sin form? “Jenta som lekte med ilden” er svakere teknisk og mer forutsigbar enn “Menn som hater kvinner”.

Som en nyrik, full sjømann

Jeg anbefaler sterkt å lese lederen i Dagens Næringsliv onsdag 14. oktober, som er tilgjengelig i papirutgaven, eller omtalen av statsbudsjettet for 2010. Regjeringen øker bruken av oljepengene til 148 mrd (fra 130 mrd i kriseåret 2009). Det er 44,5 mrd mer enn handlingsregelen sier, og den røde regjeringen har dermed forskuttert fremtidige oljeinntekter frem til 2018!

“Ingenting setter fremtidige velferdstjenester mer i fare enn en regjering som hverken våger å prioritere, reformere eller fornye.”

Det er liten vits i å konkurrere med DN om å formulere hvor katastrofal denne regjeringens pengebruk er. Likevel vil jeg legge til at katastrofen ikke bare består i at regjeringen ikke er i stand til å prioritere, men at de heller ikke satser på fremtiden.
Det eksiterer ingen oppfølging i budsjettet av regjeringens løfter om å doble bevilgningene til den lokale kollektivtrafikken i byområdene, og det er heller ikke nok penger til å følge opp Nasjonal transportplan med satsing på investeringer i togtilbudet. Det finnes en klimasatsning i statsbudsjettet, men det er langt fra tilstrekkelig, og det er stort sett bare en oppfølging av Klimaforliket, som bevaring av regnskog. Det mangler penger til prosjekter for fornybar energi og det er ikke lagt inn midler til å sette i gang med C02-rensing på Kårstø. Det er flaut!
Regjeringen viser ikke vilje til å ta de store grepene som er nødvendig for å snu Norge fra å være avhengig av olje til å leve av kunnskap. Basisbevilgningene til de høyere utdanningsinstitusjonene svekkes, bare 5 mrd til Forskningfondet er altfor lite og det er ingen satsning på lærerne. Venstre ville ha 150 mrd til Forskningfondet og vi ville gjøre Lærerløftet landsomfattende.
Det er urovekkende at regjeringen ikke har vett til å satse mer på miljø, kunnskap og nyskaping i næringslivet nå som det norske oljeventyret synger på siste verset. Regjeringen bruker penger som en full sjømann. Ikke nok med at de pøser inn penger fra oljefondet, men de innfører til og med en ny, ussel formueskatt på store boliger i byer. Det eneste som vies en tanke for morgendagen er hva som kan skattlegges. Ingen her tror de selv kan bli gamle og pleietrengende. Ingen tror egentlig klimagassutslippene er et problem… Ingen er mer nyrik enn den den røde regjeringen i Norge.

Politisk aktiv, blogger og samfunnsfaglærer?

Har man med kunder, pasienter, klienter å gjøre på jobb i Norge, så er det ganske uvanlig å flagge sine politiske synspunkter. Likevel er det noen som er i en særstilling, fordi dette kravet eller forventningen om nøytralitet forfølger en inn i privatlivet. Journalister skal ikke være medlem av et politisk parti eller ha noen kjent politisk oppfatning. Det vi leser i pressen skal være så sant og objektivt som mulig. Ledere i statsforvaltningen er ikke politisk aktive, for de skal ha lojalitet til byråkratiet og jobbe like godt under enhver regjering.
Men hva med lærere? Samtidig som jeg tror alle forventer faglig balansert, nøytral, undervisning, så er lærere i Norge politisk aktive. I perioden 1997 – 2008 var 33 – 43 av representantene på Stortinget ansatt i sektorkategorien “skole, undervisning, kirke, kultur”.
Selv har jeg jobbet som samfunnsfaglærer i ett og et halvt år samtidig som jeg har vært lokallagsleder i Grorud Venstre, stortingskandidat og blogget aktivt om politikk. Fordi jeg underviste i samfunnsfag spurte elevene hva jeg stemmer. Det valgte jeg å si, og så fordi de uansett googlet meg og fant informasjon på Venstres nettsider og min blogg.
Nå studerer jeg praktisk-pedagogisk utdanning ved Universitetet i Oslo, og på mandag skal jeg ut i min første praksisperiode ved en videregående skole. Målet er på bli lektor, og jeg kommer til å få mange elever i samfunnsfag etterhvert. Jeg skal bidra til at de kan bli selvstendig tenkende, demokratiske borgere og jeg skal også lære dem å skrive i sammfunnsfag.

Jeg mener at mitt politiske engasjement er noe som elevene godt kan få kjennskap til. Flere av mine tidligere elever er med i politiske ungdomsorganisasjoner, men bare en valgte Venstre. Venners overtalelse betyr langt mer enn lærerens innrømmelser av ståsted.
Elevene kan finne min blogg og lese den. Den er ikke noe godt eksempel “til etterfølgelse” på hvordan man skal skrive faglige drøftingsoppgaver, rett og slett fordi dette ikke er drøftinger, men blogginnlegg. Blogginnlegg er av ymse kvalitet og stort sett ganske subjektive. Det er noe læreren kan lære elevene om blogger. Men er det riktig at en lærer skriver sterke politiske innlegg på kvelden når hun om dagen står og underviser om politiske temaer i klasserommet?
Spørsmålet er om hun er mer nøytral om hun kutter ut blogging. Det er neppe tilfelle. Men en lærer skal utøve sitt virke pedagogisk. Å være en god pedagog innebærer å dyrke ærlige relasjoner med elevene, og en lærer må være et helt menneske. Jeg tror ikke en god lærer kan opptre “stykkevis og delt” og skjule sine ulike roller og livsanskuelser. Det handler ikke bare om å bli oppdaget som politisk aktiv på internett, men om å fremstå som et fullstendig menneske for ungdommer. Det samme vil gjelde for religiøse religionslærere eller lærere som lever i homofile parforhold. En lærer er veldig synlig, og må våge den synligheten. Det er det som skaper troverdighet, også når man hevder at elevene selv må dyrke sine egne meninger og ståsteder. Da kan man begynne lærergjeringen, da er man klar til å undervise.
Som en Rachel blogger om å være lærer og nøytral:

En lærer skal verken forkynne religion eller politikk, og skal søke å være så nøytral som mulig. Som lærer er jeg likevel ærlig overfor mine elever om hvor jeg står religiøst og politisk. Jeg søker å få i gang diskusjoner og ikke vinne dem.

Hva mener du om læreres nøytralitet og ytringsfrihet?