Norge må ta ansvar for klima!

Klimatoppmøtet i København begynner i morgen. Norge stiller med gode intensjoner, men Regjeringen er for lite ambisiøs. Utslippene fortsetter å øke, samtidig som vi vet at de må kuttes dramatisk. Temperaturen i havene stiger. Miljøorganisasjonene ser ut til å være enige om at de globale utslippene må (nesten) halveres fra 1990-nivå innen 8 – 10 år. Med en dobling av utslippene fra 1990 til i dag innebærer det at dagens utslipp må kuttes med 85 – 90%. Det mener Zero er mulig med teknologi. Alle andre enn Regjeringen har også skjønt at Norge, som et industrialisert, rikt land, må gjøre betydelige kutt hjemme. Aftenposten har i dag en ganske illustrerende artikkel om tørkesituasjonen i Tanzania. Våre utslipp fører til dramatiske naturkatastrofer som påvirker livsvilkårene til mennesker i fattige land.
Norge er en oljenasjon, og vi bærer dermed et ansvar for klimaproblemene på våre skuldre. Norge er absolutt ikke et av de landene som slipper ut mest klimagasser (bare to promille), rett og slett fordi vi har så få innbyggere. Men utslippene per innbygger er dobbelt så høye som verdens­gjennom­snittet. Dessuten har våre utslipp har økt med 9% siden 1990. Det burde få oss til å tenke oss om. Nordmenn flest lever meget godt, materielt sett. Måten Regjeringen velger å “fikse” de norske utslippene på er å kjøpe regnskog, utslippskvoter i andre land og støtte enkelte miljprosjekter i utlandet. Problemet er at de ikke følger opp dette med miljøpolitikk hjemme. Her kjøres gasskraftverkene uten CO2-rensing og Regjeringen utforsker oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen og Jan Mayen. Regjeringen legger avgift på biodiesel, noe som skaper umulige rammevilkår for bedrifter som vil drive med biodrivstoff og problemer for de miljøvennlige bussene i Oslo. Jeg ønsker meg en Regjering som vil satse alt på å skape et lavutslippsland hvor grønn kunnskap, utdanning og forskning stå i fokus og ikke det å pumpe opp olje og drive inn avgifter på miljødrivstoff fordi det er den eneste måten man ser for seg at man skal klare å betale for velferdsstaten.
Arbeiderpartiet har dessverre ført en så skitten politikk at jeg mener Norge knapt har noen som helst miljøtroverdighet igjen. Hvordan kan vi stille i København og late som vi er bedre enn de andre, slik vi vanligvis gjør?
Det er klodens fremtid, vår egen fremtid det står om, og det burde bekymre folk mer enn det gjør at landene kanskje ikke greier å bli enige om noen avtale i det hele tatt. Mens folk i Vesten er opptatt av innvandring, integrering og terrorisme smelter isen på Kilimanjaro og havene tar opp mindre CO2 enn tidligere.
Norge har siden Kyoto hatt som mål at København skulle bringe en juridisk avtale (en konvensjon). Nå mener Regjeringen det er urealistisk, og vil utelukkende arbeide for en politisk avtale. Norge dropper også kravene til skipsfarten, og mener at FNs sjøfartsorganisasjon IMO er bedre egnet til å få ned utslipp. Det er synd, og det sier en del om mangel på politisk vilje til å gjøre noe med det som betyr aller mest for alle mennesker akkurat nå.

WWFs ti trinn til sukess i København

Mandag 7. desember arranger Frogner Majorstuen Venstre et møte med tema: “Oljenasjonen Norge – pådriver eller miljøsinke mot klimatoppmøtet i København?”
Alle interesserte (du trenger ikke være medlem!) er velkommen i Kirkestuen Kafé ved Frogner kirke, Bygdøy Allé 38 fra kl. 18.30! Mer informasjon

Ringe på og stikke av

Jeg synes det er ganske rart å velge romanens form når man skal skrive bok etter mange år som toppolitiker. Inntrykket jeg får er at dette er et menneske som ikke tør å si meningene sine og stå for dem. Jeg spør meg selv om hvordan hun da fungerte i politikken?
Jeg har ikke lest Åslaug Hagas roman I de innerste sirkler, og har derfor ingenting å si om den som litterært verk. Men jeg er enig med dem som i Aftenposten i dag reagerer på formen. Lars Sponheim synes det er en feig form, og Mariann Aasen synes den er uredelig. Og Bjørn skriver underforstått det samme i bloggen sin.
Problemet med å skrive en roman som, etter hva jeg forstår, ligger så tett opp til virkeligheten er at ingen har mulighet til å forsvare seg mot de anklager og nidportretter som skapes gjennom boka. Dette er fordekt skittasting, og hun bruker skjønnlitteraturens form for å beskytte seg selv mot slitsomme debatter og ubehageligheter. Klart det er feigt! Hun har et behov for å si i fra, men vil ikke stå i stormen hun selv blåser opp. Hun ringer på og stikker av. Det kan virke veldig rart når hun har vært både partileder og statsråd.
Dette er ikke den første romanen som sier noe om forhold i politiske miljøer. Hanne-Vibeke Holsts “Kronprinsessen”, “Kongemordet” og “Dronningofferet” ligger tett opp til (til forskjell fra helt opp til) dansk politikk, men Holst er ikke politiker selv. Hennes intensjon har vært å skrive litteratur, ikke nidportretter eller politiske innlegg, selv om bøkene hennes har skapt debatt både om politikkens natur og om enkeltpersoner.

Da Jernteppet brast

Alle mennesker opplever flere “hvor var du?”-øyeblikk i livet. Min mormor, Ragnhild Kaald, fortalte meg at hun og morfar var i havn på et skip i Bergen da nazistene angrep Norge i 1940. Hun fortalte meg også at hun satt på kafé i Paris da hun hørte at John F. Kennedy var skutt og drept 22. november 1963. For min generasjon er trolig de to store historiske øyeblikkene Berlinmurens fall 9. november 1989 og Al Qaidas angrep på World Trade Center 11. september 2001.
Kampen for demokratiske endringer og Berlinmurens fall kom etter Gorbatsjovs reformer i Sovetunionen og de fredelige “reflusjonene” i Polen og Ungarn. Berlinmurens fall og åpningen av grensene mot Vesten gjorde revolusjonene i Øst ugjenkallelige og etablert et fysisk historisk bilde på kommunismens fall. Uken etter kom fløyelsrevolusjonen med Vaclav Havel i spissen i Tsjekkoslovakia. I Romania eksisterte fortsatt Stalinismen, og i dette fryktens regime gav diktatoren Ceauşescu ordre om å skyte demonstrantene. I julen 1989 ble Ceauşescu og hans familie henrettet. Det hele ble filmet, og det ble også all den luksus familien levde i, som en kontrast til befolkningens dype fattigdom.
I 1989 ble Europa snudd på hodet, og alle de tidligere kommunist-landene i Europa opplevde frie valg i løpet av 1990. (Dette gjaldt jo ikke Kaukasus!)
Den dagen Berlinmuren falt var jeg i North Carolina i USA. Jeg var en 17 år gammel utvekslingsstudent, og jeg så tyskerne rive muren på TV i USA. Den gangen var det veldig langt unna. Men bare to år senere stod jeg i Praha, en by som var fri, men fortsatt var preget av tiden under kommunismen. Verden var begynt å åpne seg, og vi var frie. Men det tok bare 12 år, så fant Bin Ladens disipler veien fra Afrika til USA. Den 12. september 2001 måtte jeg begynne å bruke kode for å komme inn på jobben, og det var den første av mange små og flere store forandringer etter 11. september.

Kreftene samles: Stopp datalagringsdirektivet

Kampen for å hindre at norske myndigheter innfører EUs datalagrinsdirektiv i norsk lov har blitt ført av mange på ulike fronter lenge. I morgen stiftes kampanjen Stopp datalagringsdirektivet som egen organisasjon.
En norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF) vil pålegge tele- og nettselskaper å lagre trafikkdata om alle borgeres bruk av e-post, sms, telefon og internett i minimum seks måneder og maksimum to år. Informasjonen som skal lagres er blant annet navn, brukeridentiteter, lokalisering, dato og klokkeslett for av- og pålogging.
Jeg mener at nordmenns personvern og rettssikkerhet vil bli grovt krenket hvis datalagringsdirektivet innføres i norsk lov. Nytten av datalagringsdirektivet for å bekjempe alvorlig og grenseoverskridende kriminalitet veies ikke opp av det overgrep mot privatlivet som direktivet innebærer for borgerne.
I Dagens Næringsliv fredag 30. oktober skriver Kjetil Rognsvåg, personvernombud i Telenor, at hans selskap ikke ønsker å lagre mer informasjon om kundene enn de trenger for å betjene dem. Rognsvåg uttrykker skepsis, og peker på at flere lands datatilsyn frykter at direktivet strider imot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens bestemmelse om rett til privatliv.
Som det norske Datatilsynet sa i 2006:

Lagringen av opplysninger om epostkontakt, telefonkontakt og Internettbruk, utelukkende til bruk for politiet, bryter med tidligere rettsprinsipper. Det er nytt at informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe skal lagres over tid – i tilfelle de skulle komme under mistanke på et senere tidspunkt.

Jeg er glad for å kunne si at Venstre var først ute med sin motstand mot direktivet. Allerede i mars 2006 vedtok Venstres landsstyre en uttalelse mot direktivet, som måneden før hadde blitt vedtatt i EUs organer. Etter 3 og et halvt år, har fremdeles ikke regjeringen tatt et klart standpunkt i saken. Sp og SV er mot, mens Ap enda ikke har tatt standpunkt, og Ap vil heller ikke stille på morgendagens stiftelsesmøte.

Jenta som lekte med ilden

I går så jeg Jenta som lekte med ilden, filmen som er basert på bok nummer to i Stieg Larssons Milleniumtriologi. Å tilfredsstille kritikerne i Aftenposten og Dagbladet skal mye til, og etter min oppfatning er slike anmeldelser like subjektive som meningen til hvem som helst annen som har sett en del kino.
Det er Erlend Loe som har skrevet om Jenta som lekte med ilden i Aftenposten. Loe skriver at i denne filmen har Lisbeth Salander tatt over showet. Det er jeg enig med han i. Jeg mener også at det er et poeng at hun har en tydeligere rolle i filmen enn i boken, men Loe som anmelder tar ikke dette poenget. Bare det faktum at han har valgt tittelen “Psykopatfesten fortsetter” sier sitt. Jeg lurer på hvem han mener er psykopat? Erlend Loe beskriver Lisbeth Salander som “en uvanlig brutal, hevngjerrig og på andre måter emosjonelt utfordret kvinnelig hovedperson”. Det tror jeg mange vil være uenig med han i, og jeg tror også han bommer sterkt både på Stieg Larssons karakter, på regissørens intensjon med henne og mange blant publikums opplevelse av Salander.
Jeg mistenker Erlend Loe for å ha blitt offer for sin egen maskuline motstand mot kvinners brutalitet. Lisbeth Salander er ikke noe som ikke er beskrevet før om kvinner, men hun tar loven i egne hender og hun er ekstrem. Hun er en voksen Pippi Langstrømpe, en fiksjonsskikkelse kvinner kan la seg inspirere av, selv om vi hverken kan løfte hester eller på egen hånd vil gå i nærkamp med og blåse hodet av de mennene som misbruker, voldtar og selger kvinner. Er Lisbeth Salander hevngjerrig?
Erlend Loe har ikke skjønt det dypt samfunnskritiske, til dels radikalt feministiske poenget.
Filmen gjør et poeng av at Lisbeth Salander har et lesbisk forhold. Sexscenen i filmen, mellom henne og Miriam Wu, er mer utpreget i filmen enn i boken, og den glir inn som en kontrast til volden. Det er noe som bidrar til å gjøre Salanderkarakteren skarpere.
Dagbladets kvinnelige anmelder, Inger Merete Hobbelstad, synes Salander-karakteren er altfor temmet i forhold til boken. Hun skulle gjerne sett en mer frika kvinne, som hadde fått behold hanekammen. Filmens Lisbeth Salander blir pen, med fin, ufarlig sveis, i Noomi Rapace’ skikkelse. Likevel er hun svartkledd og innbitt, men også kjærlig og rettferdig, og jeg kan ikke se at det skulle være et stort poeng at hun ikke har hanekam. Etter min oppfatning har regissøren vært tro mot tema, og tro mot Lisbeth Salanders kjente karakter. Det forundrer meg at Dagbladets anmelder pirker i til dels uvesentlige detaljer fremfor å grave frem det underliggende tema i filmen.
Kanskje det er fordi hun blir så totalt opphengt i at dette er actionfylt krimfilm, som på mange måter er ganske tradisjonell i sin form? “Jenta som lekte med ilden” er svakere teknisk og mer forutsigbar enn “Menn som hater kvinner”.