Det åttende bud

Til min store forskrekkelse kom jeg over nettsiden til organisasjonen Til Helhet, som vier hele sin virksomhet til å “reorientere” homofile til å bli heterofile. Til Helhet er tydeligvis ingen ubetydelig organisasjon, for den kaller seg “et  tverrkirkelig kontaktforum”, og  er tilknyttet Den Evangelisk Lutherske Frikirke,  Norsk Luthersk Misjonssamband, Indremisjonsforbundet, Det Norske Misjonsselskap, Normisjon , Det Norske Misjonsforbund, Pinsebevegelsens lederråd og dessverre også Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. Dette er betydelige organisasjoner i kristen-Norge.  Kirkerådet har også gitt økonomisk støtte til Til Helhet.
Det står lite på nettsiden om hvordan Til Helhet jobber, men de skriver at de gir råd og formidler hjelp til de mennesker som ønsker å jobbe med sin seksuelle legning. “Formidling” er begrepet som hele veien brukes, og det som formidles er deres kristne tro og oppfatningen om at ekteskapet mellom mann og kvinne er det eneste rette.  Til Helhet har vært fremsynte nok til ikke å annonsere egen virksomhet som terapi (med fare for å bli tauet inn for kvakksalveri), men det er liten tvil om at det er akkurat terapi de forsøker å drive med. Tilbudet om “reorientering” formidles som hjelp, og vi får et inntrykk av at de som kommer vil bli møtt med kristen nestekjærlighet.  Man kan tro det er oppriktig. Det er bare det at vi kjenner de andre historiene. Arnfinn Nordbø vokste opp i et bedehusmiljø knyttet til Norsk Luthers Misjonssamband, og gav nylig ut den biografiske boken “Bedre død enn homofil”.  Han ble ikke møtt av nestekjærlighet da han fortalte at han er homofil. Han ble frosset ut, trakassert og fortalt at Satan hadde tatt bolig i han. For disse lavkirkelige miljøene er ikke homofili bare noe som ikke er mulig for et sunt menneske, det er noe som djevelen bruker som et våpen i kampen mellom det gode og det onde.
Det krever nesten en umenneskelig styrke å leve godt med seg selv som kristen homofil når man direkte eller indirekte blir fortalt at djevelen har tatt bolig i en. Det er helt legitimt å spørre hvor nestekjærligheten har tatt veien for mennesker som kaster stein på andre på denne måten.
Hva slags hjelp er det de gir homofile  i slike kristne miljøer? En terapi som manipulerer, tvinger mennesker inn i et A4-format, belønner riktige uttrykk og oppførsel med sosial aksept for en som ellers ofte er ensom?! Det er lett å undertrykke mye av seksualiteten for mange, og det er lett å være glad i og beundre omtrent hvem som helst og skape parforhold på grunnlag av det. Derav “suksesshistoriene” som disse reorienteringsgruppene forteller om. Men her farer de kristne med oppspinn, konstruksjoner og usannheter…
De ulykkelige historiene om kristne homofiles møter med egen kirke er dessverre mange.
I Drammen ble Dan-Elias Brevig sparket som leder av lovsangkoret i Filadelfia da han stod frem som homofil i vår.  Han ville ikke leve i sølibat resten av livet, men sa åpent at han ville ha en kjæreste. Det kunne ikke denne pinsemenigheten takle. Brevig er vokst opp i en annen menighet, Betania Veggli. Her er han velkommen. Pinsemenighetene er selvstendige, men det er dessverre ingen tvil om at det er Fildelfia Drammen som har opptrådt i henhold til det syn som pinsemenighetene flest står for.
De fleste kristne homofile kan ikke dra hjem, de må dra bort. For Arnfinn Nordbø var det, etter hva jeg kan forstå, livsviktig å komme til Oslo. Likevel skal vi være klar over at forbindelsen mellom lavkirkelig pietisme og den mer høykirkelige statskirketroen som er dominerende i hovedstaden er  sterk. Den kjølige, formelle bortvisningen i statskirken kan være like brutal som surrealistiske løfter om helvete. I 2007 overprøvde Oslos biskop Ole Chr. Kvarme en lokal menighets beslutning og stoppet ansettelsen av Svein Josefsen som deltidsprest i Bryn kirke i Bærum  fordi han hadde  inngått homofilt partnerskap.  Josefsen sa til pressen at Kvarmes stopp var forferdelig nedverdigende og den tyngste beskjeden han har fått i livet. Det sier seg selv at når et menneskes seksualitet og kjærlighet blir lagt til grunn for at han ikke får jobb så er det krenkende. For prester er det dobbelt krenkende fordi de i tillegg blir fortalt at de har syndet og ikke er verdige til å forkynne.
Oslos biskop Ole Chr. Kvarme sa i 2006 at han kjente til psykologer og psykiatere som «kunne hjelpe» homofile.   Riktignok gikk han ut med en pressemelding i etterkant, hvor han beklaget og understreket at homofili ikke er en sykdom.  I 2004 sa Valgerd Svarstad Haugland at hun trodde homofile kunne hebredes. En slik terapeutisk virksomhet som Til Helhet driver med er med andre ord neppe særlig kontroversielt i (konservative) kristne miljøer, og homofil kjærlighet sees på som grunn til å nekte folk både lederroller og arbeid. Oslos biskop, som mange andre i kristen-Norge, har likevel understreket at homofile skal aksepteres og respekteres med sin identitet. Hva i all verden betyr det da?  Du skal ikke lyve er åttende bud.

3. juli skriver Ågot Cecilie Heiberg-Jacobsen i Vårt land at hun har opplevd demonutdrivelse fordi hun er lesbisk. (lagt til 3. 7.)