Hva skjer’a i Iran?

Helt siden valget har vi fått en strøm av oppdateringer om hva som skjer i Iran fra modige regimekritikere med tilgang til mobiltelefon og internett. Videoer har blitt sendt ut som dokumenterer både demonstrasjoner og maktovergrep.  Sosiale kanaler som Twitter og Facebook har blitt brukt som livliner for å fortelle.
Nå skriver flere internasjonale medier at et nytt teppe av frykt har lagt seg over Iran.  CNN sier at de som har fulgt strømmen av kommunikasjon ut fra Iran opplever at færre lar høre fra seg.  Myndighetene greier å blokkere mer av nettrafikken og mobiltrafikken, og overvåkningen har blitt mer massiv. Flere mennesker arrestere.  Når myndighetene arresterer, bortfører, torturerer, fengsler og henretter i et omfang som angår de fleste familier, arbeidsplasser, politiske grupper og vennekretser, så sprer de frykt i hele samfunnet. Denne frykten er ethvert totalitært regimes mest effektive våpen. Den lammer og hindrer ytringer like effektivt som gaffatape over munnen.
Mange ser likhetstrekk med regimets opptreden etter at preststyret tok makten etter Sjahen i 1979, da all debatt og kritikk på brutalt vis ble  kneblet for å hindre opposisjon.
The Economist skriver at “mykiser”, med reformvennlige tendenser, blir fjernet fra forvaltningen og byttet ut til fordel for regimetro hardlinere.  På Stalinaktig, paranoid, vis snakkes det om konspirasjoner i både forvaltningen og ordenspolitiet.
Likevel er jeg, amatøraktig og langt unna, usikker på i hvilken grad de kan hindre ytringer lenger i Teheran…
Som CNN skriver, så er det blant eksiliranene håp om at mindre kommunikasjon fra regimekritikerne ikke nødvendigvis betyr at de er redde for brutale represalier. Siden denne grønne revolusjonære bølgen ikke utelukkende ble drevet frem fra folket, nedenfra, men også fra politiske ledere  inne i regimet, så venter mange på neste trekk. Vi må fortsatt kunne håpe på et regimeskifte av betydning i Iran.