Jenta som lekte med ilden

I går så jeg Jenta som lekte med ilden, filmen som er basert på bok nummer to i Stieg Larssons Milleniumtriologi. Å tilfredsstille kritikerne i Aftenposten og Dagbladet skal mye til, og etter min oppfatning er slike anmeldelser like subjektive som meningen til hvem som helst annen som har sett en del kino.
Det er Erlend Loe som har skrevet om Jenta som lekte med ilden i Aftenposten. Loe skriver at i denne filmen har Lisbeth Salander tatt over showet. Det er jeg enig med han i. Jeg mener også at det er et poeng at hun har en tydeligere rolle i filmen enn i boken, men Loe som anmelder tar ikke dette poenget. Bare det faktum at han har valgt tittelen “Psykopatfesten fortsetter” sier sitt. Jeg lurer på hvem han mener er psykopat? Erlend Loe beskriver Lisbeth Salander som “en uvanlig brutal, hevngjerrig og på andre måter emosjonelt utfordret kvinnelig hovedperson”. Det tror jeg mange vil være uenig med han i, og jeg tror også han bommer sterkt både på Stieg Larssons karakter, på regissørens intensjon med henne og mange blant publikums opplevelse av Salander.
Jeg mistenker Erlend Loe for å ha blitt offer for sin egen maskuline motstand mot kvinners brutalitet. Lisbeth Salander er ikke noe som ikke er beskrevet før om kvinner, men hun tar loven i egne hender og hun er ekstrem. Hun er en voksen Pippi Langstrømpe, en fiksjonsskikkelse kvinner kan la seg inspirere av, selv om vi hverken kan løfte hester eller på egen hånd vil gå i nærkamp med og blåse hodet av de mennene som misbruker, voldtar og selger kvinner. Er Lisbeth Salander hevngjerrig?
Erlend Loe har ikke skjønt det dypt samfunnskritiske, til dels radikalt feministiske poenget.
Filmen gjør et poeng av at Lisbeth Salander har et lesbisk forhold. Sexscenen i filmen, mellom henne og Miriam Wu, er mer utpreget i filmen enn i boken, og den glir inn som en kontrast til volden. Det er noe som bidrar til å gjøre Salanderkarakteren skarpere.
Dagbladets kvinnelige anmelder, Inger Merete Hobbelstad, synes Salander-karakteren er altfor temmet i forhold til boken. Hun skulle gjerne sett en mer frika kvinne, som hadde fått behold hanekammen. Filmens Lisbeth Salander blir pen, med fin, ufarlig sveis, i Noomi Rapace’ skikkelse. Likevel er hun svartkledd og innbitt, men også kjærlig og rettferdig, og jeg kan ikke se at det skulle være et stort poeng at hun ikke har hanekam. Etter min oppfatning har regissøren vært tro mot tema, og tro mot Lisbeth Salanders kjente karakter. Det forundrer meg at Dagbladets anmelder pirker i til dels uvesentlige detaljer fremfor å grave frem det underliggende tema i filmen.
Kanskje det er fordi hun blir så totalt opphengt i at dette er actionfylt krimfilm, som på mange måter er ganske tradisjonell i sin form? “Jenta som lekte med ilden” er svakere teknisk og mer forutsigbar enn “Menn som hater kvinner”.