Da Jernteppet brast

Alle mennesker opplever flere “hvor var du?”-øyeblikk i livet. Min mormor, Ragnhild Kaald, fortalte meg at hun og morfar var i havn på et skip i Bergen da nazistene angrep Norge i 1940. Hun fortalte meg også at hun satt på kafé i Paris da hun hørte at John F. Kennedy var skutt og drept 22. november 1963. For min generasjon er trolig de to store historiske øyeblikkene Berlinmurens fall 9. november 1989 og Al Qaidas angrep på World Trade Center 11. september 2001.
Kampen for demokratiske endringer og Berlinmurens fall kom etter Gorbatsjovs reformer i Sovetunionen og de fredelige “reflusjonene” i Polen og Ungarn. Berlinmurens fall og åpningen av grensene mot Vesten gjorde revolusjonene i Øst ugjenkallelige og etablert et fysisk historisk bilde på kommunismens fall. Uken etter kom fløyelsrevolusjonen med Vaclav Havel i spissen i Tsjekkoslovakia. I Romania eksisterte fortsatt Stalinismen, og i dette fryktens regime gav diktatoren Ceauşescu ordre om å skyte demonstrantene. I julen 1989 ble Ceauşescu og hans familie henrettet. Det hele ble filmet, og det ble også all den luksus familien levde i, som en kontrast til befolkningens dype fattigdom.
I 1989 ble Europa snudd på hodet, og alle de tidligere kommunist-landene i Europa opplevde frie valg i løpet av 1990. (Dette gjaldt jo ikke Kaukasus!)
Den dagen Berlinmuren falt var jeg i North Carolina i USA. Jeg var en 17 år gammel utvekslingsstudent, og jeg så tyskerne rive muren på TV i USA. Den gangen var det veldig langt unna. Men bare to år senere stod jeg i Praha, en by som var fri, men fortsatt var preget av tiden under kommunismen. Verden var begynt å åpne seg, og vi var frie. Men det tok bare 12 år, så fant Bin Ladens disipler veien fra Afrika til USA. Den 12. september 2001 måtte jeg begynne å bruke kode for å komme inn på jobben, og det var den første av mange små og flere store forandringer etter 11. september.

Kreftene samles: Stopp datalagringsdirektivet

Kampen for å hindre at norske myndigheter innfører EUs datalagrinsdirektiv i norsk lov har blitt ført av mange på ulike fronter lenge. I morgen stiftes kampanjen Stopp datalagringsdirektivet som egen organisasjon.
En norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF) vil pålegge tele- og nettselskaper å lagre trafikkdata om alle borgeres bruk av e-post, sms, telefon og internett i minimum seks måneder og maksimum to år. Informasjonen som skal lagres er blant annet navn, brukeridentiteter, lokalisering, dato og klokkeslett for av- og pålogging.
Jeg mener at nordmenns personvern og rettssikkerhet vil bli grovt krenket hvis datalagringsdirektivet innføres i norsk lov. Nytten av datalagringsdirektivet for å bekjempe alvorlig og grenseoverskridende kriminalitet veies ikke opp av det overgrep mot privatlivet som direktivet innebærer for borgerne.
I Dagens Næringsliv fredag 30. oktober skriver Kjetil Rognsvåg, personvernombud i Telenor, at hans selskap ikke ønsker å lagre mer informasjon om kundene enn de trenger for å betjene dem. Rognsvåg uttrykker skepsis, og peker på at flere lands datatilsyn frykter at direktivet strider imot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens bestemmelse om rett til privatliv.
Som det norske Datatilsynet sa i 2006:

Lagringen av opplysninger om epostkontakt, telefonkontakt og Internettbruk, utelukkende til bruk for politiet, bryter med tidligere rettsprinsipper. Det er nytt at informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe skal lagres over tid – i tilfelle de skulle komme under mistanke på et senere tidspunkt.

Jeg er glad for å kunne si at Venstre var først ute med sin motstand mot direktivet. Allerede i mars 2006 vedtok Venstres landsstyre en uttalelse mot direktivet, som måneden før hadde blitt vedtatt i EUs organer. Etter 3 og et halvt år, har fremdeles ikke regjeringen tatt et klart standpunkt i saken. Sp og SV er mot, mens Ap enda ikke har tatt standpunkt, og Ap vil heller ikke stille på morgendagens stiftelsesmøte.

Politisk aktiv, blogger og samfunnsfaglærer?

Har man med kunder, pasienter, klienter å gjøre på jobb i Norge, så er det ganske uvanlig å flagge sine politiske synspunkter. Likevel er det noen som er i en særstilling, fordi dette kravet eller forventningen om nøytralitet forfølger en inn i privatlivet. Journalister skal ikke være medlem av et politisk parti eller ha noen kjent politisk oppfatning. Det vi leser i pressen skal være så sant og objektivt som mulig. Ledere i statsforvaltningen er ikke politisk aktive, for de skal ha lojalitet til byråkratiet og jobbe like godt under enhver regjering.
Men hva med lærere? Samtidig som jeg tror alle forventer faglig balansert, nøytral, undervisning, så er lærere i Norge politisk aktive. I perioden 1997 – 2008 var 33 – 43 av representantene på Stortinget ansatt i sektorkategorien “skole, undervisning, kirke, kultur”.
Selv har jeg jobbet som samfunnsfaglærer i ett og et halvt år samtidig som jeg har vært lokallagsleder i Grorud Venstre, stortingskandidat og blogget aktivt om politikk. Fordi jeg underviste i samfunnsfag spurte elevene hva jeg stemmer. Det valgte jeg å si, og så fordi de uansett googlet meg og fant informasjon på Venstres nettsider og min blogg.
Nå studerer jeg praktisk-pedagogisk utdanning ved Universitetet i Oslo, og på mandag skal jeg ut i min første praksisperiode ved en videregående skole. Målet er på bli lektor, og jeg kommer til å få mange elever i samfunnsfag etterhvert. Jeg skal bidra til at de kan bli selvstendig tenkende, demokratiske borgere og jeg skal også lære dem å skrive i sammfunnsfag.

Jeg mener at mitt politiske engasjement er noe som elevene godt kan få kjennskap til. Flere av mine tidligere elever er med i politiske ungdomsorganisasjoner, men bare en valgte Venstre. Venners overtalelse betyr langt mer enn lærerens innrømmelser av ståsted.
Elevene kan finne min blogg og lese den. Den er ikke noe godt eksempel “til etterfølgelse” på hvordan man skal skrive faglige drøftingsoppgaver, rett og slett fordi dette ikke er drøftinger, men blogginnlegg. Blogginnlegg er av ymse kvalitet og stort sett ganske subjektive. Det er noe læreren kan lære elevene om blogger. Men er det riktig at en lærer skriver sterke politiske innlegg på kvelden når hun om dagen står og underviser om politiske temaer i klasserommet?
Spørsmålet er om hun er mer nøytral om hun kutter ut blogging. Det er neppe tilfelle. Men en lærer skal utøve sitt virke pedagogisk. Å være en god pedagog innebærer å dyrke ærlige relasjoner med elevene, og en lærer må være et helt menneske. Jeg tror ikke en god lærer kan opptre “stykkevis og delt” og skjule sine ulike roller og livsanskuelser. Det handler ikke bare om å bli oppdaget som politisk aktiv på internett, men om å fremstå som et fullstendig menneske for ungdommer. Det samme vil gjelde for religiøse religionslærere eller lærere som lever i homofile parforhold. En lærer er veldig synlig, og må våge den synligheten. Det er det som skaper troverdighet, også når man hevder at elevene selv må dyrke sine egne meninger og ståsteder. Da kan man begynne lærergjeringen, da er man klar til å undervise.
Som en Rachel blogger om å være lærer og nøytral:

En lærer skal verken forkynne religion eller politikk, og skal søke å være så nøytral som mulig. Som lærer er jeg likevel ærlig overfor mine elever om hvor jeg står religiøst og politisk. Jeg søker å få i gang diskusjoner og ikke vinne dem.

Hva mener du om læreres nøytralitet og ytringsfrihet?

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Creative Commons License
Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Se liste over alle som har sluttet seg til Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv hos Liberaleren.

En kirke for alle eller de få?

I dag skriver VG at redaktør i den kristenkonservative avisen Norge I Dag, Bjarte Ystebø, mener det er et demokratisk problem dersom mange som sjelden går i kirken stemmer ved kirkevalget. Altså frykter han høy valgdeltagelse! Han mistenker oss som ikke går i kirken hver søndag for å gjøre valget til noe politisk.
Det er ikke bare et sjokkerende utsagn i forkant av et valg. Ystebø viser også en total mangel på respekt på andre menneskers tro og åndelige behov. Mange går i kirken bare ved høytider, og det har ingen noe med.
Jeg vil ha en kirke som er for alle og godtar homofile på lik linje med heterofile. Det er ikke politisk. Hadde jeg hatt en politisk agenda, så hadde jeg heller meldt meg ut. Jeg vil ha en kirke som godtar hele skaperverket.
Jeg vil også ha et skille mellom stat og kirke, for statskirkeordningen hører ikke hjemme i vår tid og strider mot menneskerettighetene.
Jeg tok et valg tidligere i sommer om å fortsette som medlem av statskirken. Jeg forhåndsstemte til Oslo bispedømmeråd i forrige uke. Det finnes en rekke liberale kandidater, med åpenbar god innsikt.
På kirkevalget.no finnes en del informasjon.
På Facebook finnes mer informasjon, for eksempel gruppene “Stem på kandidater for den nye ekteskapsloven”, Kristin Walstad og Ronny Fagereng.