De vil ha forandring

Etter den innflytelsesrike dissidentpresten Ayatollah Hoseyn Ali Montazeris død, og begravelse 21. desember har store folkemengder begynt å marsjere i gatene igjen i Iran. Det er blodig, dødelig og det er ampert. Regimet bruker vold selv under den hellige sjiamuslimske høytiden Ashura. Svært mange iranene vil ha revolusjon, og folk går ut i gatene og roper forbannelser over diktatoren. De unge demonstrantene bruker også nye medier for å vise verden hva som skjer. Regimet har mistet kontroll, også innad i politiet og trolig i andre deler av maktapparatet. Men regimet er ikke ute av kontroll!
Det vil komme endringer i Iran, men Irankjennere mener det kan ta et par år, og det er ikke sikkert det vil være demokratiske endringer. Nå er det like stor sjanse for et militærkupp som for et demokratisk regimeskifte, sier forskerne. Situasjonen er ekstremt ustabil. Internasjonale ledere, blant annet USAs president Obama, har protestert mot iranske myndigheters behandling av demonstrantene.
Iran har en veldig høyt utdannet befolkning, og 60% av studentene er kvinner. Noen hevder det er flere studenter i Iran enn soldater, og det er en veldig ung befolkning. Halvparten er under 25 år. Iran er et dårlig styrt land rent økonomisk, med blant annet en inflasjon på 25% og høy arbeidsledighet. Det er stor forskjell på byene og landsbygda, sosialt og økonomisk. Revolusjonsgarden og andre deler av det militære Iran (som de paramilitære styrkene Basij) har våpen, lojale folk og ledelse til å ta makten om de føler seg presset og sviktet. Likevel kan kanskje de unge akademikerne presse gjennom et regimeskifte. Dagens regime kan forvitre, om de slutter å tro på seg selv og muligheten til å beholde makten. Men den grønne, reformvennlige bevegelsen trenger en ledelse.
Det som er svært tydelig er at ingen tror på kompromisser med dagens prestestyre.

På tide med et sterkere FN

FN-ambassadør Mona Juul flesker til i et hemmeligstemplet notat om FNs generalsekretær Ban Ki-Moon. Notatet gjengis i Aftenposten.
Dette skjer fordi Norge har en interesse av av å ha et mye sterkere FN. Slik får vi hevdet vår posisjon og et “image” som en nasjon som kan bidra til fred.
Venstre er på denne utenrikspolitiske linjen. Men Venstre vil også ha reformer i FN. FN må bli mer effektivt for å nå sine mål, og må demokratiseres for å få større legitimitet, særlig i forhold til fattige land. FN i dag avspeiler verden, slik den var i 1945, og det må endres. Derfor vil Venstre endre sammensetningen i sikkerhetsrådet og forandre reglene for de store landenes vetorett. Vi vil at FN skal delfinansieres gjennom globale skatter, og vi vil styrke FNs apparat for å koordinere internasjonale organisasjoner, nødhjelp og utviklingsbistand. Venstre viker ikke når det gjelder menneskerettighetene. Derfor legger vi derfor vekt på at arbeidet mot folkemord og grove brudd på menneskerettighetene i FN må intensiveres, også gjennom FNs sikkerhetsråd. Det betyr at vi må ha et FN som håndterer verdens konflikter på en moderne og effektiv måte. Etter min mening har ikke FN (og det internasjonale samfunnet som helhet) vært operativ nok i de konfliktene vi ser og har sett spesielt i sentral-Afrika de siste 20 – 30 årene (Rwanda og Kongo er stikkord her).
Venstre er opptatt av at Norge skal være tilstede og synlig på den internasjonale arena, og da er FN viktig. Hvis det som ambassadør Mona Juul hevder i sitt notat er riktig, så kan generalsekretærens lederstil og mangel på lederskap faktisk svekke FN som maktfaktor og organisasjon.
FN er avhengig av godt lederskap for å ha troverdighet og for å få støtte til å gjennomføre sin politikk og sine programmer. En mellomstatlig organisasjon kan ikke drives eller la seg drive av tafatthet, slik det beskrives. Et svakt FN gir rom for andre maktfaktorer i verden. De siste årene har USA opptrådt som verdens eneste supermakt, og det er ikke heldig.

Island og EU: It’s the economy, stupid

I går stemte Alltinget på Island ja til å søke EU-medlemskap. Ja-folket i Reykjavik var ute feiret i går, forteller min islandske venninne.
Likevel er ikke voteringen i Alltinget enbetydende med noen enkel seier i de neste rundene for oss som gjerne vil ha Island inn i EU.
Støtten til EU økte betydelig på Island etter kollapsen i økonomien. Nå er det omtrent halvparten av islendingene, i følge meningsmålingene, som er for islandsk EU-medlemskap.

En bøyg på Island er fiskeripolitikk. For islendingene har det imidlertid betydd mye at de ble tatt med på råd når EU nå reviderer fiskeripolitikken. Så får vi se hvor mye det betyr for islandske fiskere når de skal stemme i folkeavstemningen. Landbruket er en annen utfordring som skaper litt bekymring, men få på Island tror at de vil oppleve en så tøff omstilling som bøndene i Finland. For Islands regjering er det sentrale matsikkerhet og matforsyningsikkerhet i landbrukspolitikken. Det betyr naturlig nok at de vil ha et eget levedyktig landbruk og at de vil påvirke direktivene og landbrukspolitikken.

Folk på Island vil ha euro, for den islandske kronen er svak og har ikke styrket seg. Arbeidsledigheten stiger fortsatt, og islendingene er opptatt av å få en stabil og trygg økonomi som gir arbeidsplasser. Noen hevder at islendingene faktisk er mer opptatt av valutaen enn av EU i seg selv.

Når det gjelder selvstendighet, som alltid er et kort motstandere vil spille, så er det klart Island, som Norge, vil ha mer å si i EU enn utenfor. Som EØS-land sitter vi på utsiden og må akseptere et høyt antall direktiver og reguleringer, som vi ikke har fått vært med å lage eller stemt over.
Den islandske regjeringen går inn i forhandlingene med EU med mål om å beholde en rett til å styre velferdstjenester på sosialt grunnlag og sikre rettigheter i arbeidslivet. Det er verdier Norge deler med Island, og for oss vil det være gunstig å ha enda en nordisk partner om vi skulle bli medlem selv. Velferdstjenester er allerede et stort tema i EU.

Det er økonomien som vil avgjøre om Island faktisk blir EU-medlem. Islendingene går en tøff vinter i møte, fordi ingenting har blitt vesentlig bedre og alt er verre i nord når det er vinter, mørkt og kaldt.
Når forhandlingsresultatet legges frem til folkeavstemning er det avgjørende om islendningene tror EU kan bidra til å bedre deres hverdag. Det gjelder også i de utsatte næringene fiskeri og landbruk. Det er folks egen lommebok som kommer til å avgjøre om Island blir medlem.

Med islandsk EU-medlemsskap vil Norge stå igjen med en sær EØS-avtale. Norge er det landet som er så bedøvet av sin egen ufyselige nyrikdom at det kan betale masse penger til EU gjennom EØS-avtalen og samtidig gi slipp på borgernes demokratiske rettigheter ved å implementere alle direktiver som lages i EU uten at vi sitter rundt bordet og er med og bestemmer.
Vi er den flinkeste i EØS-klassen, og bare fire EU-land ligger foran oss når det gjelder å implementere EU-direktiver. Norge er det EØS-landet som har betalt mest for EU-utvidelsen (97%) Over en femårsperiode bidrar vi med 1,270 milliarder euro. For meg er det mysterium at nordmenn er fornøyd med å sitte å gi og motta, og ikke vil være med å påvirke. Er vi så rike i Norge at selv ikke et islandsk EU-medlemsskap vil ha noe å si for oss?

Hva skjer’a i Iran?

Helt siden valget har vi fått en strøm av oppdateringer om hva som skjer i Iran fra modige regimekritikere med tilgang til mobiltelefon og internett. Videoer har blitt sendt ut som dokumenterer både demonstrasjoner og maktovergrep.  Sosiale kanaler som Twitter og Facebook har blitt brukt som livliner for å fortelle.
Nå skriver flere internasjonale medier at et nytt teppe av frykt har lagt seg over Iran.  CNN sier at de som har fulgt strømmen av kommunikasjon ut fra Iran opplever at færre lar høre fra seg.  Myndighetene greier å blokkere mer av nettrafikken og mobiltrafikken, og overvåkningen har blitt mer massiv. Flere mennesker arrestere.  Når myndighetene arresterer, bortfører, torturerer, fengsler og henretter i et omfang som angår de fleste familier, arbeidsplasser, politiske grupper og vennekretser, så sprer de frykt i hele samfunnet. Denne frykten er ethvert totalitært regimes mest effektive våpen. Den lammer og hindrer ytringer like effektivt som gaffatape over munnen.
Mange ser likhetstrekk med regimets opptreden etter at preststyret tok makten etter Sjahen i 1979, da all debatt og kritikk på brutalt vis ble  kneblet for å hindre opposisjon.
The Economist skriver at “mykiser”, med reformvennlige tendenser, blir fjernet fra forvaltningen og byttet ut til fordel for regimetro hardlinere.  På Stalinaktig, paranoid, vis snakkes det om konspirasjoner i både forvaltningen og ordenspolitiet.
Likevel er jeg, amatøraktig og langt unna, usikker på i hvilken grad de kan hindre ytringer lenger i Teheran…
Som CNN skriver, så er det blant eksiliranene håp om at mindre kommunikasjon fra regimekritikerne ikke nødvendigvis betyr at de er redde for brutale represalier. Siden denne grønne revolusjonære bølgen ikke utelukkende ble drevet frem fra folket, nedenfra, men også fra politiske ledere  inne i regimet, så venter mange på neste trekk. Vi må fortsatt kunne håpe på et regimeskifte av betydning i Iran.

Skarpt for Iran

Sammen med et solid antall norske-iranere deltok  jeg og flere andre Venstrefolk på en markering for demokrati i Iran på Eidsvolls plass i kveld. Det var en sterk og energiladet markering med lystenning for ofrene i Teheran, musikk, mange taler på farsi og noen på norsk.
- Vi krever at den norske regjeringen er tydelig og legger press på iranske myndigheter for å stoppe voldsbruken og arrestasjonene i Teheran, sa hovedtaleren på vegne av norsk-iranerne. De vil ha svar fra regjeringen innen fredag. Kan Støre være skarp om Iran?

Venstremedlem Jan Mesicek holder flott appell.

(Mine mobilbilder)