Da Jernteppet brast

Alle mennesker opplever flere “hvor var du?”-øyeblikk i livet. Min mormor, Ragnhild Kaald, fortalte meg at hun og morfar var i havn på et skip i Bergen da nazistene angrep Norge i 1940. Hun fortalte meg også at hun satt på kafé i Paris da hun hørte at John F. Kennedy var skutt og drept 22. november 1963. For min generasjon er trolig de to store historiske øyeblikkene Berlinmurens fall 9. november 1989 og Al Qaidas angrep på World Trade Center 11. september 2001.
Kampen for demokratiske endringer og Berlinmurens fall kom etter Gorbatsjovs reformer i Sovetunionen og de fredelige “reflusjonene” i Polen og Ungarn. Berlinmurens fall og åpningen av grensene mot Vesten gjorde revolusjonene i Øst ugjenkallelige og etablert et fysisk historisk bilde på kommunismens fall. Uken etter kom fløyelsrevolusjonen med Vaclav Havel i spissen i Tsjekkoslovakia. I Romania eksisterte fortsatt Stalinismen, og i dette fryktens regime gav diktatoren Ceauşescu ordre om å skyte demonstrantene. I julen 1989 ble Ceauşescu og hans familie henrettet. Det hele ble filmet, og det ble også all den luksus familien levde i, som en kontrast til befolkningens dype fattigdom.
I 1989 ble Europa snudd på hodet, og alle de tidligere kommunist-landene i Europa opplevde frie valg i løpet av 1990. (Dette gjaldt jo ikke Kaukasus!)
Den dagen Berlinmuren falt var jeg i North Carolina i USA. Jeg var en 17 år gammel utvekslingsstudent, og jeg så tyskerne rive muren på TV i USA. Den gangen var det veldig langt unna. Men bare to år senere stod jeg i Praha, en by som var fri, men fortsatt var preget av tiden under kommunismen. Verden var begynt å åpne seg, og vi var frie. Men det tok bare 12 år, så fant Bin Ladens disipler veien fra Afrika til USA. Den 12. september 2001 måtte jeg begynne å bruke kode for å komme inn på jobben, og det var den første av mange små og flere store forandringer etter 11. september.

Tilstedeværelse

Forrykende katteshow

En ny oppsetning av Andrew Lloyd-Webber-musikalen Cats hadde premiere på Chat Noir på onsdag. Jeg så forestillingen i kveld. Den kan anbefales for alle som liker show og gjerne også liker katter. Cats på en så liten og intim scene som Chat Noir er en stor opplevelse.
Mange har forsøkt å sette opp Andre Lloyd-Webbers musikaler i norsk drakt, og ofte har det mislykkes. Nordmenn har sett musikaler i London og er et krevende publikum. Det tristeste jeg har sett var nettopp Cats i Spektrum i 2003. Med storskjerm og scenen langt unna for de fleste mistet oppsetningen både sjarm og varme.
På Chat Noir i kveld kom vi nær nok til å se “kattenes” øyne, se mimikk og alt som skjer på scenen. Denne nærheten er uten tvil gullkortet til denne Cats-oppsetningen. Det ble trampeklapp.

Så ble det Paris

Seinen

Det var egentlig Riga som var min plan i år, men det er ikke alltid planer slår til…  Det ble Paris i fire dager i juli, og det var kanskje det beste som kunne ha skjedd. Paris akkurat nå var fantastisk. To ganger før har jeg vært i denne byen, men det er ti år siden.  Siden da har jeg reist en del i Italia, til København og til England. Da jeg måtte endre billetten min til ferien, var det rent intuitivt at jeg valgte Paris.
På mandag steg jeg ut av toget på St. Michel-stasjonen og gikk inn i byen rett ved Seinen og Notre Dame.  Frihet og glede summet i luften, opplevde jeg. Ikke mange dagene før hadde jeg begynt å lese Simone de Beauvoirs “Amerika fra dag til dag”, hennes dagbokberetning fra den fire måneder lange reisen til Amerika i 1947. Gjennom eksistensialismens språk beskriver hun hvordan det er å komme til Amerika; lande i New York og kjenne hvordan det nye landet griper om hennes identitet, ja, sluker subjektiviteten hennes, selv om de Beauvoir alltid er tydelig om individenes personlige erfaringer.

Jeg har ikke bare havnet i et fremmed land, men i en annen verden, en selvstendig adskilt verden; jeg rører ved denne verdenen, den er her. Den kommer til å bli skjenket meg. Det er ikke en gang meg den kommer til å bli skjenket, den eksisterer som en selvfølgelighet som er altfor blendende til at jeg tenker på å fange den i mitt garn; det vil bli en åpenbaring som kommer til å fullendes hinsides min egen eksistens. Plutselig er jeg befridd for bekymringen for dette monotone foretagender som jeg kaller mitt liv. Jeg er bare en forhekset bevissthet som det suverene objektet avslører seg igjennom.

Paris er vakker. Byen har i 200 år vært et senter i Europa for kultur, og har gått igjennom omfattende, dedikert byutvikling flere ganger fra slutten av 1700-tallet og til idag. Napoleon 3 satte baron Haussmann til å utforme det nye Paris på midten av 1800-tallet. Nye parker, vanntilførsel og kloakk og et geometrisk nettverk av boulevarder og avenyer sørget Haussmann for. De tolv brede avenyene (med blant annet Champs-Elysses) som ligger i stjerneform rundt Triumfbuen var det Haussmann som sørget for.  Fra 1962 ble det satt i gang et omfattende byfornyelsesprogram blant annet i området Marais.
Under Francois Mitterand fortsatte dette i tillegg til at flere stor monumenter ble bygget, som for eksempel Centre Pompidou for moderne kunst. Pompidousenteret er kanskje mer dristig enn vakkert, men representerer i hvert fall ikke feig arkitektur. Paris er spennende.
Jeg gikk i gatene, spiste fransk mat og drakk vin på uterestauranter, handlet og så et par kirker og litt kunst. Jeg var i Notre Dame.  Notre Dame er annerledes enn andre kirker. For det første er de store runde rosevinduene med glassmalerier av Kristus og Maria enestående, og fantastisk vakre å se. For det andre har jeg aldri sett at noen menighet har plassert moderne kunst i en katedral før. Ved høyalteret i Notre Dame er det plassert et  samtidskunstverk, som kler kirken veldig godt.

Louvre

Louvre huser en av verdens viktigste kunstsamlinger, og selve bygningen har en historie helt tilbake til deler av bygget ble laget som festning i 1190 av kong Philippe-Auguste.  Nye bygg er kommet til gjennom de 800 årene, og det siste er glasspyramiden midt på plassen som rommer hovedinngangen. Den kom på plass i 1989, og er praktisk fordi den gir lys til komplekset under jorden med butikker og billettluker. Den er også et  spennende, nesten fremmed element i den tunge, historiske bygningsmassen på utsiden.
Eiffeltårnet er kanskje det første kjennetegnet vi lærer om Paris, og det er ingen tvil om at det er fascinerende. Det er digert, og etter at det er mørkt ligger det opplyst. Reiser du nordover med fly fra Orly flyplass sent om kvelden, så kan du se det. Eiffeltårnet ble bygget til verdensutstillingen i Paris i 1889, for å imponere. Det fikk voldom kritikk, men ble stående.
Og for de som lurer: De snakker engelsk også i Paris, og den fremmede maten strekker seg utover kolonilandene. De elsker italiensk mat, og lager den bedre… Roma har fått en farlig konkurrent.

Flere bilder

Skarpt for Iran

Sammen med et solid antall norske-iranere deltok  jeg og flere andre Venstrefolk på en markering for demokrati i Iran på Eidsvolls plass i kveld. Det var en sterk og energiladet markering med lystenning for ofrene i Teheran, musikk, mange taler på farsi og noen på norsk.
- Vi krever at den norske regjeringen er tydelig og legger press på iranske myndigheter for å stoppe voldsbruken og arrestasjonene i Teheran, sa hovedtaleren på vegne av norsk-iranerne. De vil ha svar fra regjeringen innen fredag. Kan Støre være skarp om Iran?

Venstremedlem Jan Mesicek holder flott appell.

(Mine mobilbilder)