Togene skal gå på Østlandet

Aftenposten skriver i dag at Flytoget kunne tenke seg å tilby transport til pendlere i Oslo-området. Regjeringen åpner implisitt for dette i et brev til Flytoget. Dette mener jeg er riktig vei å gå. Det er ingen grunn til at vi bare skal ha en tilbyder på togtransport, og Flytoget er allerede en aktør i en liten del av markedet (Gardemoen). NSB er ikke uventet svært skeptiske til at Flytoget kan få mulighet til å frakte passasjerer mellom andre stasjoner enn de gjør i dag. NSB maler et krisescenario, og sier at “milliardsatsningen på tog i Norge vil velte”.
Det er et stort marked for jernbanetrafikk på Østlandet. Svært mange mennesker pendler. Tre tog til Drammen og ett tog til Kongsberg er lite, bare på den siden av fjorden (hvor jeg selv pendlet i 1 1/2 år). Med flere og raskere tog kunne flere pendle, og arbeidsmarkedet i regionen kunne bli enda mer fleksibelt.
Utfordringene for jernbanen på Østlandet handler om mangel på infrastruktur og slitne anlegg. Blant annet trenger vi dobbeltspor til Ski og en oppgradering av flere tunneler. Dette tar lang tid. Det betyr også at Flytoget kanskje ikke kan bli det tilleggstilbudet det har potensiale for umiddelbart. Men det er veldig positivt at Flytoget vil kjøre intercity-trafikk. Det bør nemlig ikke være slik at NSB har forrang når det er for lite spor!

De vil ha forandring

Etter den innflytelsesrike dissidentpresten Ayatollah Hoseyn Ali Montazeris død, og begravelse 21. desember har store folkemengder begynt å marsjere i gatene igjen i Iran. Det er blodig, dødelig og det er ampert. Regimet bruker vold selv under den hellige sjiamuslimske høytiden Ashura. Svært mange iranene vil ha revolusjon, og folk går ut i gatene og roper forbannelser over diktatoren. De unge demonstrantene bruker også nye medier for å vise verden hva som skjer. Regimet har mistet kontroll, også innad i politiet og trolig i andre deler av maktapparatet. Men regimet er ikke ute av kontroll!
Det vil komme endringer i Iran, men Irankjennere mener det kan ta et par år, og det er ikke sikkert det vil være demokratiske endringer. Nå er det like stor sjanse for et militærkupp som for et demokratisk regimeskifte, sier forskerne. Situasjonen er ekstremt ustabil. Internasjonale ledere, blant annet USAs president Obama, har protestert mot iranske myndigheters behandling av demonstrantene.
Iran har en veldig høyt utdannet befolkning, og 60% av studentene er kvinner. Noen hevder det er flere studenter i Iran enn soldater, og det er en veldig ung befolkning. Halvparten er under 25 år. Iran er et dårlig styrt land rent økonomisk, med blant annet en inflasjon på 25% og høy arbeidsledighet. Det er stor forskjell på byene og landsbygda, sosialt og økonomisk. Revolusjonsgarden og andre deler av det militære Iran (som de paramilitære styrkene Basij) har våpen, lojale folk og ledelse til å ta makten om de føler seg presset og sviktet. Likevel kan kanskje de unge akademikerne presse gjennom et regimeskifte. Dagens regime kan forvitre, om de slutter å tro på seg selv og muligheten til å beholde makten. Men den grønne, reformvennlige bevegelsen trenger en ledelse.
Det som er svært tydelig er at ingen tror på kompromisser med dagens prestestyre.

Ringe på og stikke av

Jeg synes det er ganske rart å velge romanens form når man skal skrive bok etter mange år som toppolitiker. Inntrykket jeg får er at dette er et menneske som ikke tør å si meningene sine og stå for dem. Jeg spør meg selv om hvordan hun da fungerte i politikken?
Jeg har ikke lest Åslaug Hagas roman I de innerste sirkler, og har derfor ingenting å si om den som litterært verk. Men jeg er enig med dem som i Aftenposten i dag reagerer på formen. Lars Sponheim synes det er en feig form, og Mariann Aasen synes den er uredelig. Og Bjørn skriver underforstått det samme i bloggen sin.
Problemet med å skrive en roman som, etter hva jeg forstår, ligger så tett opp til virkeligheten er at ingen har mulighet til å forsvare seg mot de anklager og nidportretter som skapes gjennom boka. Dette er fordekt skittasting, og hun bruker skjønnlitteraturens form for å beskytte seg selv mot slitsomme debatter og ubehageligheter. Klart det er feigt! Hun har et behov for å si i fra, men vil ikke stå i stormen hun selv blåser opp. Hun ringer på og stikker av. Det kan virke veldig rart når hun har vært både partileder og statsråd.
Dette er ikke den første romanen som sier noe om forhold i politiske miljøer. Hanne-Vibeke Holsts “Kronprinsessen”, “Kongemordet” og “Dronningofferet” ligger tett opp til (til forskjell fra helt opp til) dansk politikk, men Holst er ikke politiker selv. Hennes intensjon har vært å skrive litteratur, ikke nidportretter eller politiske innlegg, selv om bøkene hennes har skapt debatt både om politikkens natur og om enkeltpersoner.

En kirke for alle eller de få?

I dag skriver VG at redaktør i den kristenkonservative avisen Norge I Dag, Bjarte Ystebø, mener det er et demokratisk problem dersom mange som sjelden går i kirken stemmer ved kirkevalget. Altså frykter han høy valgdeltagelse! Han mistenker oss som ikke går i kirken hver søndag for å gjøre valget til noe politisk.
Det er ikke bare et sjokkerende utsagn i forkant av et valg. Ystebø viser også en total mangel på respekt på andre menneskers tro og åndelige behov. Mange går i kirken bare ved høytider, og det har ingen noe med.
Jeg vil ha en kirke som er for alle og godtar homofile på lik linje med heterofile. Det er ikke politisk. Hadde jeg hatt en politisk agenda, så hadde jeg heller meldt meg ut. Jeg vil ha en kirke som godtar hele skaperverket.
Jeg vil også ha et skille mellom stat og kirke, for statskirkeordningen hører ikke hjemme i vår tid og strider mot menneskerettighetene.
Jeg tok et valg tidligere i sommer om å fortsette som medlem av statskirken. Jeg forhåndsstemte til Oslo bispedømmeråd i forrige uke. Det finnes en rekke liberale kandidater, med åpenbar god innsikt.
På kirkevalget.no finnes en del informasjon.
På Facebook finnes mer informasjon, for eksempel gruppene “Stem på kandidater for den nye ekteskapsloven”, Kristin Walstad og Ronny Fagereng.

På tide med et sterkere FN

FN-ambassadør Mona Juul flesker til i et hemmeligstemplet notat om FNs generalsekretær Ban Ki-Moon. Notatet gjengis i Aftenposten.
Dette skjer fordi Norge har en interesse av av å ha et mye sterkere FN. Slik får vi hevdet vår posisjon og et “image” som en nasjon som kan bidra til fred.
Venstre er på denne utenrikspolitiske linjen. Men Venstre vil også ha reformer i FN. FN må bli mer effektivt for å nå sine mål, og må demokratiseres for å få større legitimitet, særlig i forhold til fattige land. FN i dag avspeiler verden, slik den var i 1945, og det må endres. Derfor vil Venstre endre sammensetningen i sikkerhetsrådet og forandre reglene for de store landenes vetorett. Vi vil at FN skal delfinansieres gjennom globale skatter, og vi vil styrke FNs apparat for å koordinere internasjonale organisasjoner, nødhjelp og utviklingsbistand. Venstre viker ikke når det gjelder menneskerettighetene. Derfor legger vi derfor vekt på at arbeidet mot folkemord og grove brudd på menneskerettighetene i FN må intensiveres, også gjennom FNs sikkerhetsråd. Det betyr at vi må ha et FN som håndterer verdens konflikter på en moderne og effektiv måte. Etter min mening har ikke FN (og det internasjonale samfunnet som helhet) vært operativ nok i de konfliktene vi ser og har sett spesielt i sentral-Afrika de siste 20 – 30 årene (Rwanda og Kongo er stikkord her).
Venstre er opptatt av at Norge skal være tilstede og synlig på den internasjonale arena, og da er FN viktig. Hvis det som ambassadør Mona Juul hevder i sitt notat er riktig, så kan generalsekretærens lederstil og mangel på lederskap faktisk svekke FN som maktfaktor og organisasjon.
FN er avhengig av godt lederskap for å ha troverdighet og for å få støtte til å gjennomføre sin politikk og sine programmer. En mellomstatlig organisasjon kan ikke drives eller la seg drive av tafatthet, slik det beskrives. Et svakt FN gir rom for andre maktfaktorer i verden. De siste årene har USA opptrådt som verdens eneste supermakt, og det er ikke heldig.